The Spirit of the Beehive

Victor Erices debut som langfilmregissør vakte berettiget oppsikt ikke bare i Spania, men også internasjonalt for sitt finstemte portrett av barndommens mysterier. Opprinnelig var den ment som en intellektuell Frankenstein-variant, men heldigvis ble den i stedet et lyrisk bilde på en politisk og emosjonell turbulent tid. Selve ideen med Frankenstein-tematikk som en allegori er beholdt og filmen åpner da også med at den omreisende kinoen kommer til byen. Denne gang har de med seg James Whales Frankenstein, som i sin spanske versjon har en filmet intro om at filmen ikke bør tas for alvorlig, men på barna som ser den har den en sterk innvirkning – ikke minst den scenen hvor Frankensteins monster møter og blir venner med en liten jente, for så å ta livet av henne. I den spanske versjonen av Frankenstein ble selve akten sensurert bort, og gjør handlingen ennå mer uforståelig. De to søstrene Ana og Isabel diskuterer dette i etterkant og den eldre Isabel kan fortelle at på film er det ingen som dør, de er alle ånder som kan påkalles.

I et hjem som preges av foreldre traumatisert av den spanske borgerkrigen skaper de to jentene sin egen virkelighet, og Ana påkaller da også ånden til monsteret fra filmen. Som den naturligste ting i verden aksepterer hun at den deserterte soldaten som gjemmer seg i utkanten av landsbyen er denne ånden, men den voksne virkeligheten er i ferd med å innhente den uskyldige fantasiverden de to jentene har skapt. Filmens styrke er hvordan disse to verdenene gradvis går sammen til én hos Ana, som en overgang inn til de voksnes verden, men at dette er en verden med like mange myter og mysterier som i barndommens uskyldige fantasilandskaper.

Lyset, fotoet og klippingen i filmen understreker Anas subjektive oppfatning av virkeligheten, og fremkaller et slags alternativt univers som bringer oss tilbake til hvordan vi så verden som barn. Skjønnheten og uskyldigheten blir presset fra alle kanter av en virkelighet hvor døden er en påtrengende realitet, men noe som må aksepteres for å tre inn i de voksnes rekker.

Det er bare å si som utroperen i landsbyen: «Det er den vakreste film i verden… den er fantastisk, olé».